MALEKULA, VANUATU: - De kommer til å elske den hvite huden deres, gliser vår mann mens han trekker opp et smil med lange tannhalser og ser på oss med blodskutte øyne. Vi er på tur til øya Malekula i Vanuatu-arkipelet, på jakt etter den siste kannibal.
Underveis blant kannibaler


Sponsorer:
Samarbeidspartnere
Bidragsytere

R E P O R T A S J E R
På den lokale fraktebåten ”Kijanga” er det ikke hverdagskost med turister. Spesielt ikke hvite turister. De holder seg mest til befolkningssentrene og store charterbåter med alle fasiliteter. Jeg og Finn Olav vil se noe mer, og vil forsøke å komme under huden på de innfødte Ni-vanuatuene, som er kjent for sin kannibalisme, men også for sin store gjestfrihet mot fremmede. Derfor sover vi på en rusten lasteromsluke under åpen himmel, mens Underveis ligger trygt fortøyd i seilklubben i hovedstaden Port Vila.

The friendly people
Når vi ankommer landsbyen Malfakal på sørkysten av Malekula, ber vi om å bli satt i land. Mannskapet nøler og utveksler blikk. Her? Men det er jo ingenting her! Ingen kai, ingen hoteller eller barer. Landsbyen med 200 innbyggere lever på mange måter som de gjorde for 4.000 år siden. Det finnes ingen veier, ingen biler, ingenting.
- Perfekt, sier vi og ivrer etter å komme i land. Her på Malekula er folket kjent som ”the friendly people”. I det vi vasser i land i fjæra, sitter et 40-talls mennesker under trærne og ser på oss og smiler, mens de undrer seg på hvem i all verden vi er. Misjonærer eller antropologer? Noen små barn begynner å gråte og løper til sine mødre. De har aldri sett blekansikter før. ”Ambat”, kalles mennesker med hvit hud her. Og det er bare to av oss. Nærmeste landsby med telefon og elektrisitet er fire timers rask gange gjennom vill og tett jungel.

FRODIG: Vanuatu-arkipelet er ufattelig frodig og fruktbart. I landsbyen Malfakal bor de slik som de har bodd i mange tusen år, i hus som er spesialtilpasset det varme, fuktige klimaet.
FAKTA OM VANUATU:

# Vanuatu er en selvstendig republikk. Valutaen heter Vatu. Vanuatu består av rundt 80 øyer som ligger nordøst for Australia, med et totalt landareal på rundt 12.200 km².
Mange av øyene er høye og vulkanske, men det finnes også lave koralløyer og atoller.

# Det bor knappe 180.000 mennesker i Vanuatu, fordelt på følgende folkegrupper: Melanesisk 94%, fransk 4%, kinesisk, vietnamesisk og mikronesisk. Rundt 84% av befolkningen er kristne, katolske og diverse protestantiske menigheter. Fortsatt finnes en god del tradisjonell religion, også blant de kristne

# Fransk, engelsk og bislama er de offisielle språkene. Bislama, som er den lokale varianten av pidgin-engelsk, snakkes av mer enn 80% av befolkningen. Det finnes 120 lokale språk og utallige dialekter.

# Man antar at øyene ble befolket omtrent 5000 år før Kristus, av melanesiere som kom fra nordvest. Den første europeiske oppdagelsesreisende til å gå i land på øyene var portugisiske Pedro de Queirós i 1606.

# Hovedeksportvarer er kopra, tømmer, kakao, kaffe, fisk og kjøtt. Turismen øker raskt, men det finnes fortsatt bare minibanker og betalingsterminaler på et fåtall steder. Kommunikasjoner er mangelfullt utbygde, og baserer seg mye på lokale fraktbåter som går med ujevne mellomrom.

(Kilde: Sydhav.no, CIA)

MANGOTREET VÅRT: Landsbyens mangotre gav skygge under de verste soltimene midt på dagen, og vi tilbrakte mange timer der. Her noen av barna som klatret rundt og så på oss. Treet er lett 3-400 år gammelt.
Gjestebok
Reiserute
Prosjektet
Bilder
Kontakt oss
Linker
Båten
Media om oss
Sponsorer
Om oss
INGEN KAI: Det som pirret vår nysgjerrighet var at Malfakal ikke hadde kai eller noen som helst landingsplass. Kijanga satte oss bare iland i fjæra, og vi vasset iland med vårt pikkpakk på ryggen.
MARK: Mark er forstander i menigheten, og tok seg av oss mens vi var der. Her med minstejenta på armen.
ARR: Da Mark var ni måneder gammel, ble han forsøkt drept av sin egen mor. Han overlevde,men er merket for livet.
FELLESSKAP: I Malfakal gjorde man det meste sammen. Ikke minst det å nyte et bedre måltid.
GUDSTJENESTE:De fleste av landsbyens innbyggere dukker opp til gudstjeneste. Det er bare 20 - 30 år siden Malfakal ble kristnet.
ENGLISH
Cairns, Australia, 28.04.2009
KAVA: Kavaen kvernes.
MATANOI: Floden Matanoi renner forbi landsbyen,og der kjølte vi oss ned nesten hver dag.
LUNSJ: Slik kunne en lunsj se ut. En kurv med frukt, pyntet med blomster.
SLUKTEN: I denne slukten ble skinn, hår og ben kastet etter kannibalfestene, for å skjule alle spor for nabostammene.
NAKAMAL: Høvdingen Eric viser oss stedet der hans forfedre ofret mennesker, og også bodde.

Misjonærer
Noen unggutter løper til og bærer sekkene våre opp den bratte stien til selve landsbyen. Alle husene er av palmeblader, selv om kirken og skolen minner oss om at misjonærene og storsamfunnet er i ferd med å føle seg fram og feste grepet også her. Det er bare 20-30 år siden beboerne i landsbyen ble kristne, og fortsatt sitter den lokale tradisjonen med jungelånder og overnaturlige krefter sterkt i folkesinnet. Som vi skal få merke mye til i løpet av den halvannen uken vi er i Malfakal, kjenner gjestfriheten ingen grenser. Vi får vår egen hytte, vi blir gitt tre overdådige måltider hver dag, og blir vist rundt i landsbyen og nærområdet. Favoritten på matfronten er laplap, en slags pudding de tilvirker av kassavarot og bananblader. Laplap med kjøtt, fisk eller skjell. Alt smaker like godt. Og frukten faller bokstavelig talt i hodet på oss.

Kannibaler
Men vi er på jakt etter kannibaler. Den siste offisielle menneskeofringen som ble gjort her, skjedde så sent som i 1967. I dag er dette forbundet med skam, og alle bedyrer at det er slutt på tiden da man spiste hverandre. Vi spør oss for, og får vite at også i Malfakal spiste man hverandre frem til på 1960-70-tallet.
- De beste stykkene var hodet, lårene og rumpeballene, bedyrer høvdingen Daussie. Hans foreldre deltok under menneskespiseseremonier, men selv forsikrer han at han aldri har deltatt på noe sånt.
- Men de som bor i neste landsby, rundt neset du ser der borte, de spiste folk hele tiden, hevder han og peker. Som regel var det folk fra nabostammene som ble drept og spist i en evig runddans av hevn og mothevn. Verken barn eller kvinner ble spart, og hver stamme holdt nøye vakt. Ingen kunne forlate landsbyen uten tilsyn.
- Men hvorfor spiste dere misjonærer og hvite? Hva hadde de gjort dere?
- Det var ren hevn for de hvite slavehandlerne som kom først og stjal våre gutter og menn i hundretalls. Når så misjonærene kom etterpå, ble de som regel drept og spist øyeblikkelig. En eldre mann bryter inn:
- Min far ble kidnappet av australske slavehandlere så sent som i 1922, og det tok ti år før vi så ham igjen, sier han harmdirrende.

BADING: Når gradestokken kryper opp rundt 35 grader i skyggen, er det godt å ha en elv å kjøle seg ned i. For gutta fra Malfakal var shampoen vår en ny og spennende opplevelse.
HUSKER: Høvdingen Daussie fra Bonvor husker at hans foreldre deltok på menneskeeterfester.

Nakamal
Etterhvert viser en annen høvding oss stedet der de kastet ben og hud etter kannibalfestene sine, og stedet der de kokte sine ofre. Stedet kalles ”Nakamal”, noe som betyr ”for de innvidde”. Vi er ikke innvidde, men når vi er i følge med høvdingen er vi trygge for åndene som beskytter Nakamal`en. Tilberedningen var enkel. Etter at offeret var klubbet ihjel, ble armer og ben stykket opp, og alt ble lagt i en jordovn kledd med palmeblader. Der ble kjøttet kokt til det var gjennomkokt. Med ben, hud og hår.
- Dette stedet har mine forfedre brukt til menneskeofring i uminnelige tider, sier han og viser oss steinmurer som er så gamle at ingen vet hvem som bygget dem lenger.
Det er neppe noen utenforstående som har sett stedet før, og vi føler både ærefrykt og grøss ved tanken på hva som må ha foregått her, inntil for bare noen tiår siden.

Presanger
Om kveldene holder Finn Olav flammeshow, til stor begeistring for stor og liten. Vi forteller historien om Draugen, Marmælen og hulemaleriene i Helvete, mens de forteller oss om sine lokale tradisjoner. Det er også tradisjon å utveksle presanger i Stillehavet. Vi på Underveis gir fra oss en stor pose med fiskekroker, fiskeline, kladdebøker til skolebarna, en gammel kniv, hodelykt og mye mer. Når man har lite, setter man pris på det man har, og selv vannflaskene våre med sportstut blir vel mottatt. Etter halvannen uke blant avdankede kannibaler kan vi bare fastslå at gjestfrihet og et smil er gangbar valuta uansett hvor man en kommer. Dette er noe vi blir minnet på til stadighet. Med bagasjen full av minner, og i visshet om at vi ikke en gang ble gnagd litt på, setter vi kursen tilbake til Port Vila, Coca Cola og kald øl.

GNAGER: En fruitbat, en stor flaggermus, spiser banan. En delikatesse i Vanuatu. Flaggermusa, altså!
DET ER SERVERT: Ris, frukt og blomster.
GNAGER II: Flaggermusa var helt uforstyrret av oss så lenge den hadde mat å knaske på.
FLAMMESHOW: Finn Olav holdt opp til to show hver dag, og hele landsbyen kom som regel løpende.
SLAKT: Oksen slaktes med machete.
TEGNET I SANDEN: Familie koser seg på stranda.
FULLE AV LIV: Etter hvert tinte barna opp,og kom løpende hver gang vi viste oss.
GAMMEL MANN: Denne mannen husker at hans far ble bortført av australske slavehandlere så sent som i 1922.
GUTTA PÅTUR: Vi griller krabbe, kylling og koser oss.
TRADISJONELT: Remo viser oss hvordan de gikk kledd før klærne ble introdusert for noen tiår siden. Praktisk og lettvint.
JEGER: En av gutta har skutt en krabbe.
PÅ JUNGELTUR: På tur på picnic.
BANDASJE: Finn Olav skled og skar seg opp på revet.
ZZZZZNORK: Zzzzznork.