ADAMSTOWN: I samme øyeblikk som morgensolen steg opp over horisonten, og myteomspunnede Pitcairn`s Island reiste seg i det fjerne, stoppet plutselig Runes armbåndsur. Etter nesten tre års tjeneste. Tilfeldigheter? Hm. For oss ble i hvertfall oppholdet på Pitcairn uforglemmelig.
Pitcairn - Bounty-mytteristenes siste skjulested


Sponsorer:
Samarbeidspartnere
Bidragsytere

R E P O R T A S J E R
ENGLISH
UTENFOR ALLFARVEI: Det går ikke an å komme så langt mer utenfor allfarvei enn Pitcairn i våre dager. Slik så øya ut tidlig om morgenen når vi ankom fra Påskeøya. Ugjestmilde kyster, men du verden så gjestvennlige folk!
- Pass på hvor du setter føttene! Det er fryktelig glatt der! En stor brande av en kar peker på den algebevokste sementkanten som utgjør Pitcairn-folkets båtlandingsrampe. Rune stusser både en og to ganger. Vi er på tur inn til land fra Underveis. Der inne står ordføreren, politimannen, karanteneoffiseren og flere andre som nettopp har guidet oss via VHF bort til den beste ankerplassen i Bounty Bay. På engelsk, selvsagt. Men dette hørtes da norsk ut? Har jeg vært for lenge til havs? Eller har jeg vært så lenge utenlands at jeg ikke klarer å skille språkene fra hverandre lenger?, tenker Rune og rister bekymret på hodet.
- Velkommen til Pitcairn!, sier mannen og smiler stort. Joda. All tvil til side. Jammen snakker han ikke norsk, gitt! Forklaringer er like enkel som den er innviklet. På 1970-tallet emigrerte Kari Boye fra Oslo til Pitcairn. Der giftet hun seg, og der har hun og ektemannen bygget hus og oppdratt to barn, Timmy og Anette. Det er Timmy som ønsker oss velkommen, på flytende norsk. På Pitcairn, øya som sies å være verdens mest isolerte bebodde sted. Ingen flyplass, bare et forsyningsskip hver tredje eller fjerde måned. Floskelen om at verden er liten, har slått til igjen!
HMAV BOUNTY: Lasteskipet Bounty møtte sin skjebne i fjæresteinene på Pitcairn, mens mange av hennes mannskap gjorde det samme, både her og på Tahti og hjemme i England. (Skisse: Finn Olav Olsen)
FAKTA OM PITCAIRN:

# Pitcairnøyene pitkairnsk: Pitkern Aileen) er en øygruppe på fire øyer i det sørlige Stillehavet, hvorav kun den største – Pitcairn – er bebodd. Pitcairn er den siste gjenværende britiske kolonien i Stillehavet. Øyene er mest kjent for å være hjemmet til etterkommerne av deltakerne i mytteriet på Bounty.

# Med rundt femti innbyggere (fra ni familier) er Pitcairn også kjent som det minst folkerike landet i verden (selv om det ikke er et selvstendig land). De fleste pitkairnere er etterkommere av Bounty-myttersitene, noe deres etternavn viser.

# Under ideelle forhold har øyrådet fullt ansvar for å styre øya. De siste par åra har imidlertid øya fått en rekke pålegg fra guvernøren, som sitter på New Zealand, uten at denne har konsultert dem først. Dette har resultert i økende spenning mellom pitkairnerne og myndighetene, fordi pitkairnerne føler at nye lover må vurderes opp mot deres kultur og forholdene på den ødeliggende øya

# Pitcairn har fruktbart jordsmonn, og det dyrkes blant annet sitroner, sukkerrør, vannmeloner, bananer og bønner. De største næringene er fisking, jordbruk og håndverk, og byttehandel er en viktig del av økonomien.

# Turisme har ikke vært noen inntektskilde på Pitcairn, og det finnes ingen hoteller eller moteller på øya. Det har vært vanlig at besøkende har overnattet hos beboerne.

# Det går ofte flere måneder mellom hvert skip som skal til Pitcairn. En annen måte å komme dit på, er å haike med lastebåter fra Ny-Zealand, en reise som tar rundt sju dager.

# Det finnes ikke minibank på øya, men penger kan telegraferes fra bankkort via New Zealand, og utbetales av øyadministrasjonen. Valutaen er New Zealand-dollar, men både Euro, pund, US dollars og flere andre valutas aksepteres.

(Kilde: Wikipedia)

SJØBROTT: Pitcairns kyster er ugjestmilde, og mang en skute har møtt sin skjebne på dens rev. Her fra Ginzee valley på sørsiden.
Papeete, Tahiti, 01.07.2008
ADAMSTOWN: Byen på Pitcairn heter Adamstown etter John Adams, den siste gjenlevende av mytteristene. Bratt og ulendt slynger veiene seg mellom hus og uthus. Og langt der nede, det ubønnhørlige havet som alltid hamrer løs på øya fra alle kanter.
FINGERNEM: Skolebarna ble glade for sykkelen fra Finn Olav, og lærte seg raskt hvordan de skulle sette den sammen.
TRIM: Finn Olav hinker i mål på støle havseilerben, til applaus. Det var skoleslutt og lek og moro hele dagen da vi besøkte skolen.
PIRATE PAWL: Pirate Pawl og hans kjæreste Sue fra New Zealand. Vi hygget oss sammen med dem en hel kveld, og smakte på mye spennende øl og dram. Her drikkes det tequila fra ekte spermasetthvaltenner!
MYE SKVETT: Stillehavet er stort, og når været er dårlig, blir det meste ombord vått. Her er det FInn Olav som må opå fordekket og jobbe i liten storm. Men solen skinner ihvertfall som regel!
VINTERFERIE: Vinterferien startet da vi var der; Vi savnet nesten snøen, eller hva det nå var det het, det hvite, kalde pulveret vi har hjemme i Norge?!?
NEI OG NEI: Verken Rune eller Finn Olav er særlig gode på dart, spesielt uti de små timer. Var det de gule eller sorte feltene vi skulle treffe? Eller begge?
FLAMMESHOW: Finn Olav disket opp med flammeshow nede i fjæra, bare noen titalls meter fra vraket av Bounty. De fleste av øyas 48 innbyggere dukket opp for å se på!
GOD SPRUT: "The blowhole" på vestsiden er et flott syn når det blåser.
NATURLIG DO: Dette stedet heter "Dan kack on Jack", eller "Dan driter på Jack" på norsk. I følge sagnet var Dan uheldig, satte seg i treet for å lette trykket, men så ikke Jack som lå og sov i solen nede ved stien.
Hovednæringsveien er turisme og strøjobber som de lokale tar for lokaladministrasjonen. Økonomien på Pitcairn er fortsatt for en stor del naturaliahusholdning. Turismen består i at de innfødte tar båtene sine ut hver gang et turistskip eller containerskip stopper, og selger håndlagede souvenirer, postkort og de meget ettertraktede Pitcairn-frimerkene. Elektrisitet lages med dieselaggregat, og strømmen er kun påslått mellom klokka 08 og 13, og mellom klokka 17 og 20 hver dag. Men mange har egne aggregater eller store batteribanker. Post, butikk og banktjenester finnes, ja til og med en liten restaurant! Den er åpen hver fredag mellom klokka 18 og 22. Der kan man få seg en burger og en Captain Morgan, prate kjenning og ha det hyggelig. For å kunne nyte alkohol på Pitcairn, må man ha en alcohol licence. Rune skaffet seg selvsagt en, og for den nette sum av USD 20 kan han nå nyte alkohol offentlig på øya i seks måneder. Lisensen bærer hans navn, Pitcairns riksvåpen, sted, dato, fødselsdato og det hele. Gjett om den skal opp på veggen i glass og ramme når han kommer hjem!

Kari og familien hennes har i noen år bodd på New Zealand i forbindelse med barnas skolegang, men de kom tilbake igjen våren 2007. Anette jobber på hotell i Oslo, mens Tim har tatt en grad i lokalhistorie ved et universitet i Australia. Han er kanskje verdens fremste ekspert på hva som skjedde med Bounty-mytteristene etter at de hadde nådd Pitcairn, og han forteller villig vekk. Mange tusen sider med beretninger, skisser, tegninger, dagboknotater og annet er små biter i det store puslespillet. Tim planlegger bok, og jobber hver dag med Bounty-mytteriet. Han er som et levende leksikon, og det å få høre hele historien fortalt mens vi sitter i kveldsmørket på øya der de faktisk kom i land for 220 år siden, er spesielt. Han har inngående kjennskap til hele persongalleriet, hvordan de så ut, hvor og hva de kom fra, hvilke roller de spilte under mytteriet, og hva som farget dem som personer. Menneskene bak denne tragedien som utspant seg, blir med ett levende for oss der vi sitter. I dagene som følger, kjører Tim oss rundt hele øya og viser oss rundt mens han ivrig peker og forteller. Hver eneste liten stein på øya har sitt eget navn, og omtrent hvert eneste tre sin egen historie.

LOKALHISTORIKER: Tim Young er direkte etterkommer etter mytteristen Edward Young. Med mor fra Oslo er han sammen med sin søster Anette en av kun to mennesker på jorden som er halvt Pitcairner og halvt nordmann!
LANGT HJEM: Det meste er langt unna på Pitcairn. Nærnest er Gambierøyene, et lite rev med en flyplass 400 mil lenger nord.

I løpet av ett år passerer rundt 15-20 seilbåter. Vi var helt alene den halvannen uka vi var der, men et par båter passerte på tur fra Påskeøya mot Gambier eller Tahiti. De syntes været var for røft til å ankre i, noe som forsåvidt var greit. Vi lå som vanlig kjempegodt, til tross for at dønning og vær enkelte dager sto rett inn i Bounty Bay og var omtrent like voldsomme som de hadde vært på Påskeøya tre uker tidligere. Vi hadde motorproblemer, og den lokale mekanikeren, Jay ”Squeeky” Warren fikset det for oss på no time. En stor lettelse for oss på det tidspunktet. Ellers besøkte vi lokale godtfolk, vi var i kirken på lørdag (Alle på Pitcairn er syvendedagsadventister, så de har søndag på lørdag), vi var på torsdagsmarked (Over 20 mennesker innom i løpet av et par timer!) og vi vandret rundt på de stupbratte veiene, som stort sett er av jord. De eneste som har vannklosett på Pitcairn er presten og den lokale restauranten, så ellers er det ”Duncan” som gjelder hele veien.

En kveld arrangerte Finn Olav flammesjongleringskveld nede ved ”The Landing Point”, og stort sett alle øyas innbyggere var tilstede. De klappet og ropte, og syntes det var stor stas med litt sirkusfakter en kveldsstund. Finn Olav gav også bort den sammenleggbare sykkelen sin til skolen, til stor glede for barna, som både syklet på den og elsket å montere og demontere den. Sykkelen var i forbausende god stand etter halvannet år i forpiggen, og vil nok glede barne der ute i havet i mange år fremover. For oss skulle Pitcairn bli et uforglemmelig møte med ekte gjestfrihet, hjelpsomhet, og menneskene i et av de mest isolerte samfunnene på planeten. Bortsett fra klimaet, trærne og det faktum at øya ligger sør for ekvator, minnet Pitcairn oss ikke så rent lite om Røst. Det var med vemod vi forlot øya, med takk og lykkeønskninger over VHFen, og med Tahiti i baugen, 1200 mil der fremme et sted. Nå skulle vi tilbake til sivilisasjonen igjen etter nesten tre måneder med uendelig blått hav, øde øyer og overveldende stjernehimler på nattevaktene.

BOUNTY BAY: Underveis for anker i Bounty Bay. Vi hadde tøffe forhold med mye dønning rett inn, men lå godt allikevel. Lengst til høyre, ved den store steinen rett over palmen, ligger vraket av Bounty, på null til tre meters dyp.
Etter at vi har klarert inn og fått stempel i passet, tar Tim oss med på firehjulsmotorsykkelen, opp de bratte bakkene som preger hele øya, og opp til familiens hus. På altanen henger det et enormt norsk flagg. Utenfor inngangsdøren henger flere klaser med modne bananer. Kari Boye, nå Young, hilser oss velkommen med ferskt hjemmebakt grovbrød, hvitost med appelsinmarmelade og ellers alt som hører til. Vi spiser til vi skjemmes, og litt til. Etter 13 døgn på havet fra Påskeøya smaker det med hjemmelaget, norsk bondekost. Utsikten fra Up Tibi, som det heter der huset ligger, er upåklagelig. Palmetrær vaier i vinden, og det evige Stillehavet ligger noen hundre meter under oss. Dønningene ruller sakte og dovne inn før de knuses i tusen millioner dråper mot den ville og vakre kystlinjen som strekker seg rundt hele øya. Pitcairn har ingen strender, og bare to steder der man kan komme seg i land. Det er Bounty Bay, der mytteristene gikk i land, og så er det Tedside på vestkysten, som går an å komme seg i land på, dersom vinden er østlig, og det ikke er dønning fra sørvest.

Timothy og hans søster Anette er de eneste to norsk-pitcairnere i verden, og begge er direkte etterkommere etter mytteristen Edward Young, i niende eller tiende generasjon. Young gjorde seg bemerket ved å være den første mytteristen på øya som døde av naturlige årsaker. Han hadde astma, og klimaet på Pitcairn tok til slutt knekken på ham. Denne skjebnen var ikke de fleste andre forunt. Etter bare tre år ble styrmann og sjefsmytterist Fletcher Christian skutt og drept av sine tahitiske slaver, sammen med fire andre av mytteristene. Bare fire overlevde, og av dem begikk en selvmord og en ble slått ihjel av de andre mytteristene. Så jakten på paradis forble en drøm for alle unntatt John Adams, som til slutt var den eneste gjenlevende av alle. Han satt der med et titalls polynesiske jenter og en veritabel horv med barn fra alle mytteristene og tahitianerne. Kort fortalt konverterte Adams til kristendommen, og ble en ansvarlig og klok leder som gjorde den vesle kolonien på Pitcairn til alt det som Christian hadde håpet på. Idag er det vesle samfunnet med 48 innbyggere, fordelt på ni familier, både vel integrert i storsamfunnet via internettforbindelse og telefon, samtidig som det befinner seg utenfor allefarleder og hinsides vanvittige mengder med blått Stillehav.

FULL DAMPING: På Pitcairn finnes det ikke biler, og alle kjører rundt med firehjulsmotorsykler. Det er bratt, og de fleste veiene er av jord. Her er Tim i fin fart ned bakken fra museet.
Gjestebok
Reiserute
Prosjektet
Bilder
Kontakt oss
Linker
Båten
Media om oss
Sponsorer
Om oss